Vestlandet i verden

Norge er et land i verden.
Lars Korvald, statsminister

I.
Hva er poenget med en kunstutstilling der deltakerne skal ha tilknytning til en bestemt del av det lille, ganske avsidesliggende landet Norge? Er ikke ordentlig kunst prinsipielt universell, i en viss forstand hjemløs?

Det er noe begrepslig eller logisk urent med Vestlandsutstillingen som “konsept”. Det blander det “rent” kunstneriske med det som formodentlig er “skitne” materielle og sosiale forhold: Her spørres det ved utvelgelsen ikke bare etter kunstnerisk kvalitet, rett og slett. Det spørres også etter kunstnere med forbindelser til et bestemt geografisk område, som liksom alle andre geografiske områder har visse spesielle sosiale og kulturelle kjennetegn. Dermed inviterer selve ideen om Vestlandsutstillingen også til spekulasjoner omkring forholdet mellom bildekunst og utenomkunstneriske forhold.

Hvis kunsten på en eller annen måte reflekterer over og reflekterer, gjerne i brutte eller knuste speil, både naturgitte, eksistensielle og sosiale livsvilkår – da er den årlige Vestlandsutstillingen kanskje en kilde til ideer og innsikter som hjelper en å svare på spørsmål som disse: Hva er Vestlandet? Hva er spesielt med dette området – og hva har det felles med resten av verden? Menneskene der, hva slags folk er det?

Vi, årets kuratorer for denne etter hvert tradisjonsrike kunstbegivenheten, er begge opptatt av bildekunsten som et internasjonalt, i økende grad globalt fenomen. Vi interesserer oss begge for det spesifikke ved kunsten i forhold til andre samfunnsområder og kommunikasjonsformer. Men i denne sammenhengen har vi også vært inspirert av det særegne ved Vestlandsutstillingen som kunstbegivenhet, nemlig at den er en landsdelsutstilling, der de mulige bidragsyterne er regionalt avgrenset.

For her inviteres hvert år alle kunstnere med en eller annen tilknytning til landsdelen til å sende inn noen av sine arbeider. Denne gangen var det kanskje litt færre enn vanlig, men det dreide seg likevel om rundt 150 kunstnere. De bor og arbeider i byer og bygder fra øverst til nederst på landsdelskartet, og dessuten også helt andre steder. Det er neppe helt urimelig å tro at de arbeider med ting som på en eller annen måte også angår eller til og med interesserer svært mange andre vestlendinger. Kunstnerisk virksomhet på Vestlandet handler om universelle spørsmål og kunstfaglige problemer. Men den handler også på mange og til dels underfundige måter om Vestlandet.

II.
Vi har altså forestilt oss at Vestlandsutstillingen er noe i retning av en samling materiale en kan bruke til en antropologisk undersøkelse av fenomenet “Vestlandet”. Med kunstneriske kvalitetskriterier som første sorteringsprinsipp har vi prøvd å lage en utstilling som en kan si er representativ for arbeidene som ble innsendt både med hensyn til uttrykksmåter, motiver og tema. Når for eksempel fotografiske medier er så dominerende som de er i utstillingen, er det fordi de faktisk dominerer i det innsendte materialet totalt. Når det blant alle avbildninger av mennesker ganske fullstendig mangler framstillinger av mennesker med annen hudfarge enn den normalnorske hvite, er det fordi det er sånn i det vi fikk innsendt. Det er ikke urimelig å tro at det også har noe med lave antallet ikke-hvite på Vestlandet å gjøre. Og at det viser at spørsmål omkring det flerkulturelle samfunnet heller ikke opptar spesielt mange kunstnerhoder med tilknytning til landsdelen. I så fall er det neppe særlig utbredt i andre typer hoder med samme tilknytning heller. Men noen forsiktige, nesten abstrakte påminnelser om hvor nær det fjerne har kommet kan en finne i Christine Istads fotografier av tilsynelatende eksotiske objekter i henholdsvis Valdres og Oslo City. På Østlandet, altså.

Vi fant også få arbeider som en kunne si tematiserer situasjonen i Verden – med store kulturkonflikter, krig, terror og uendelig fattigdom på den ene siden, kolossale rikdommer, voldsom teknologisk utvikling og globalt sammenhengende kommunikasjons- og næringsvirksomhet på den andre. Nærmere bestemt fant vi nesten bare Patrik Entians malerier. De utgjør imidlertid et storslått, fascinerende og originalt geografisk prosjekt i dobbelt forstand: Geo-grafi betyr jord-beskrivelse og Entians kartutsnitt og landskapsglimt beskriver jorden. Samtidig henviser de også til skolens geografibøker, der kartene over ulike områder også har blitt fulgt av utvalgte bilder av hvordan terrenget kartet framstiller faktisk ser ut. Dermed blir spørsmål om autoritet, objektivitet og definisjonsmakt trukket inn i bildenes vev av mulige betydninger.

III.
Med utgangspunkt i Entians geografiprosjekt kunne vi så tenke oss årets Vestlandsutstilling bygd opp som en slags reise. Den begynner et sted i verdensrommet, med store overblikk. Men via Elisa Linda Sæther og Karen Kipphoffs bilder fra henholdsvis fattigslige deler av Los Angeles og et Øst-Europa i dramatisk forvandling, nærmer vi oss den vestre delen av Sør-Norge. Naturen her er et absolutt hovedmotiv for kunstnerne som er knyttet til området. Og ja, det er masser av vann her, både med og uten salt. Dyr fins det også, både i vann og på land: Fisk og sauer.

Men etter hvert får en også øye mennesker. Og selv om de som nevnt har ganske så ensartet hudfarge, er de svært så mangfoldige. Ganske forbløffende mangfoldige. I verk etter verk framstår de som enestående personligheter selv om de også representerer en større kategori: Elin Høylands to eldre brødre er noe langt mer enn bare representanter for “de gamle”, og det samme gjelder for eksempel de unge “skeive” Maya Økland har portrettert på en tilsynelatende enkel og samtidig fullstendig overbevisende og fascinerende måte. Kjønn og kjønnsliv tematiseres i det hele tatt på et stort antall måter, fra Marit Andreassens frodige, finslepne tegninger via Jan Freuchens nymaskuline barnehagevev i militære kamuflasjefarger til Camilla Ederyds underlige video der forholdet mellom en meget moden mann og en temmelig ung kvinne står sentralt. Vestlendinger framstår dessuten i denne utstillingen ikke minst som et folkeferd med sans for humor, ofte av et ganske barskt slag. Se bare Monica Øsebakks bilder med stavangerske replikker, Anna Roos’ lille småsadistiske fantasi om å sende sure gamle damer til himmels med en skje eller Anne Szefer Karlsens reisevideo om det å lære seg norsk på Vestlandet!

Det er i det hele tatt mye å glede seg over her. Det urovekkende, mørke eller direkte truende er også med, enten det nå er i for eksempel Maya Økland og Åse Løvgrens gispende fisker eller i Mona Bentzens intense naturopptak. Men stort sett er det liten grunn til alvorlige bekymringer, synes utstillingen å si. Vi var inne på tanken å kalle den Velstandsutstillingen 2004, siden det kan påstås å være en viss mett tilfredshet over mye av materialet. Men det ville bli feil. Her er det tross alt følsomhet og skarpe blikk mer enn fet og selvtilfreds latskap som slår en. Og her er kraft og perspektiver lange og høye nok til at vi spanderer drabelige blomsterbilder av Berit Hartveit som en ekstra optimistisk klapp på skulderen før dere, publikum, forlater lokalet.

Vi håper Vestlandsutstillingen 2004 vil bli en sterk og i beste forstand underholdende opplevelse. Kunst handler også om å under-holde, altså støtte oppunder, understøtte oss og våre mer og mindre strevsomme liv. Den beste underholdningen har også skarpe småstein og annen motstand nok i seg til at den kan leve lenge i tankene våre. Sånt mener vi også finnes i denne samlingen arbeider fra vestnorsk tilknyttede kunstnere. Kanskje kan en til og med kjenne seg litt klokere når en forlater den. Litt bedre skikket til å begripe sin egen plassering i verden, på Vestlandet. Vestlandet i Verden.

Christel Sverre og Jostein Gripsrud

Bergen, Primo januar 2004

VU 2004 er satt sammen av en kunstnerisk ledelse bestående av Christel Sverre, billedkunstner og førsteamanuensis ved Khib, og Jostein Gripsrud, Prof. i medievitenskap ved UiB. Deres oppgave har gått ut på å bestemme kunstnere, presentasjonsform og konsept for årets variant av utstillingen – VESTLANDET I VERDEN.