Dagens politiske og kulturelle klima aktualiserer vårt forhold til tro, normer og levemåte. Tradisjonell tro møter det sekulære, men nyreligiøse krefter, ny moralisme og alternative livsstiler er også bevegelser i tiden. Dette skaper nye fortellinger om livene våre. Godt og ondt, hat og kjærlighet, frykt og trygghet – er motsetninger som holdes i spenn mellom de grensene vi setter for hva som er akseptert eller ikke akseptert. Mellom ytterlighetene settes de inderligste innstillingene til livet i sving, og todelingen står sterkt der de overbeviste oppholder seg. Så hva innebærer det å gi seg hen til en sak, en tro, en agenda? Hvordan kommer holdninger og overbevisninger til uttrykk? Hvordan organiserer mennesker seg religiøst? Overbevisning, hengivenhet, kontroll, makt og kaos – Dette er noen av de spørsmålene som danner utgangspunkt for denne utstillingen. 

Eliten, de utvalgte – de som har den rette troen politisk eller religiøst, de som er i besittelse av særlige krefter, de inneforståtte, broderskapet, subkulturen, det hellige samfunn. Det fins de som er i den rette geografien, og hva med det riktige nettverket? Hva med kunst som en form for trosutøvelse? Jeg tenker ikke på kunstneren som en som har fått et gudegitt kall, men tro er likevel et interessant begrep i kunsten, eller kanskje bedre sagt, tap av tro. Tro, tvile, tape, tro, tvile, tape - i det uendelige. Kunstmiljøet en tilhører er ens eget lille trossamfunn, hvor en virrer omkring og forfekter sannheter og river dem ned i en jevn strøm, nesten i klokketikkende, ryddige intervaller. Og galleriet, arenaen, stedet hvor «tro» utøves, med offer, blod og gørr. Men nok om det!

18. mai 2006. Den sulte-streikende pakistanske mannen som i protest mot økte flypriser mellom Norge og Pakistan, i noen uker har ligget i telt foran Oslo Plaza, har i dag avsluttet aksjonen sin, leser jeg i en avis. Mannen er tilbudt et møte med flyselskapet. Alt er i orden igjen. Jeg kan ikke la være å smile over hvor vidt forskjellige ting folk engasjerer seg i.

VU 2007 ønsker å se på tro i vid forstand. Mennesker i grupper, i flokk, en menighet, det å gå i takt eller alene. Nye politiske orienteringer eller subkulturelle selvorganiseringer oppstår i forhold til moralisme og religiøs fundamentalisme – i karrige kår. Når den fundamentalistiske kristendommen vokser, fristes vi, særlig vi som har en nøktern, protestantisk historie. Vi blir nervøse av maktdemonstrasjoner, men vi er som hunder etter nye ritualer.

VU 2007 rommer 21 verk, og så godt som alle deltagerne er debutanter. Kunstnerne representerer et mangfold av kunsteriske uttrykk, det er idébaserte verk og kunst som opererer i en konseptuell retning, verk som frir til tilskuerens fabuleringsevne, og det er iscenesettelser. Signe Christine Urdals fotografi “Alf”, er en del av et større, dokumentarisk prosjekt hvor hun har fulgt beboere på et sykehjem. Det er mer enn det hverdagslige som kommer til syne i fotografiet av en av beboerne på sykehjemmet hun har jobbet på, som med blikket vendt oppover strekker hendene i været. Sverre Malling er representert med flere kulltegninger. Landskapene som vises er for eksempel detaljer fra bakkeplan, piller, gjenglemte saker som får en til å tenke på restene etter en fest. Skjødesløst ligger tingene tilbake og vitner om noe som har vært, mens naturen og dens kryp eksisterer stille, og hele tiden ved siden av. Og når selskapet er over er det de som inntar plassen. Utstillingens inviterte kunstner, engelske Lindsay Seers, er en video - og performancekunstner med et særegent kunstnerisk univers. Videoene hennes får en til å tenke på annerledeshet som noe særlig potent, med historier og problemstillinger rundt persepsjon, hvor hennes eget liv løper inn og ut av iscenesettelsen. I et forsøk på å fange iscenesettelsens nullpunkt, og gjennom å insistere på å avbilde verden, har hun eksperimentert med å bli et kamera, for etterhvert å innta rollen som projektor. Hennes siste video “The truth was always there”, handler igjen om et personlig narrativ spilt ut mot et historisk og akademisk. Videoens meta narrativ er den typen tro en kan undersøke i fotografi og film, om dets evne til å påvirke seeren. Karl Ingar Røys har tatt dokumentarens potensiale til å fremme en sak på alvor. I "Erna´s Video" vises en mediekritisk fortelling om bruk av makt, og hvordan Norges tidligere kommunal- og regionalminister samarbeidet med media for å styre innvandringen fra Balkan. Hans Sandes oppblåste fotografier er et slags selvportrett hvor kunstneren selv er fraværende. Avtrykket etter kroppen hans framstår som en monstruøs, monumental skikkelse i snøen. Kroppens utsatthet blir tydelig når en tenker på den varme mannen som har ligget der.

«De troende – Vi er de utvalgte! VU 2007», ønsker å invitere til deltagelse og skape kontakt med byen og stedet utstillingen vises, og gi det enkelte visningssted sitt særlige fokus. Dette er lagt vekt på gjennom stedsspesifikke verk, og performance som forholder seg aktivt til situasjonen og stedet. Publikums forestillingsevne blir utfordret i Ann Kristin Bergersens performance ”Cut Out”, hvor korte fragmenter av bevegelser hentet fra mystiske spenningsscener i film noir og detektivfilmer, settes sammen. Bruddstykker av handlinger og filmlydelementer sys i hverandre. Bergersen gestalter selv de ulike karakterene i performancen, som foregår mellom de andre verkene på utstillingsgulvet, med ett enkelt spotlys som scenens innramming. Av og til virker karakteren som en fange i mønstre av bevegelser. Bevegelsene repeteres og går i loop, som hakk i en plate, eller som rituelle mønstre kroppen selv utvikler for å gjenvinne kontroll. Hjørdis Kurås’ lydinstallasjon vil kunne oppleves i det offentlige rom. Vålerenga fotballags seierssang, avspilt fra en pokal, er en humoristisk bekjennelse av tro og engasjement i vid forstand. Når vi vet at Vålerenga er et begrep i markedsføringen av en av Oslos bydeler, og aktivt brukes som merkevarebygging både for boligentrepenører, fotball og ungdomsarbeid, får det en brodd ut over fotballsupporteres tilbedelse av eget lag.

Ei venninne låner en bil av en nabo. Nøklene til bilen henger i en nøkkelring med en liten gjennomsiktig plastplate med en tekst i midten. Jesus er veien, står det skrevet. Venninna mi forteller at bilen har gått i arv fra ei bestemor, som hadde en betingelse for de som skulle bruke den. Arvingene skulle aldri ta av nøkkelringen så lenge de brukte bilen. 

Det er ulike meninger om de regionale utstillingenes berettigelse og organisering i forhold til regional tilknytning, og et system med fri innsendelse. Vestlandsutstillingen har lagt seg på en linje i mellom, med kunstnerisk leder og tematisk utstilling, samtidig som fri innsendelsesrett og regional tilknytning fortsatt poengteres. Slik kan det skapes en fokusert utstilling, en kan fronte kultur i landsdelen og det er åpent for alle å søke om deltagelse. VU 2007 er en arena hvor unge kunstnere ønsker å delta. Utstillingen har i år hatt en betraktelig økning av søkere i forhold til de siste årene. I en slik gruppeutstilling er det viktig med en kuratering og en overordnet tematikk som ikke reduserer verkene, og som gir rom for flere tolkninger. Samtidig, helt uten tematiske føringer, blir utstillingen en antropologisk studie av Vestlandet, og dette er begrensende både for de som deltar og for publikum - for det er lite friskt å måtte forholde seg til regionalitet alene. Vestlandsutstillingen er i endring, og ønsker å ta høyde for samtidens kunstneriske uttrykk. Video, performance og stedspesifikke verk krever mer planlegging og oppfølging, utstyr etc, og koster mer å gjennomføre. Vestlandsutstillingen har, slik jeg har forstått det, vært tilpasset en utstillingsform og tankegang, basert på todimensjonale verk, og man er vant til at mye arbeid gjøres på ideelt grunnlag. Kunstpolitisk er det et viktig poeng for en utstilling som Vestlandsutstillingen å kunne gi rimelige honorarer for å være med å sette en anstendig standard. Det trengs større satsning til for at slike utstillinger skal kunne fungere optimalt. Det burde ikke være umulig å bedre betingelsene for en viktig utstilling.

Fredag 18. mars arrangerer LLH og Skeiv Ungdom nattmarsj mot intoleranse. Vi møter opp utenfor Grønland Politistasjon og går i fakkeltog til Stortinget. Her går vi fordi vi, sitert invitasjonen: “Den siste tiden flere ganger har sett at minoritetsgrupper vender seg mot hverandre. Den som selv har blitt hatet for sin religion, sin opprinnelse, sin funksjonshemming eller sin seksuelle orientering vender frustrasjonen mot andre utsatte grupper. Her går vi fordi “vi vil vise at vi står sammen for alle menneskers rett til en trygg hverdag. Vi anerkjenner at vi ikke kan kreve at samfunnet skal beskytte vår minoritets sikkerhet hvis vi selv vil frata andre minoriteter den samme sikkerheten”.

På websidens ‘katalog’ forteller kunstnerne med egne ord om verk og kunsterisk ståsted.

Velkommen til utstilling!

Linn Cecilie Ulvin
Oslo, desember 2006